Ulven og Ungen
Om tegneserien Lone Wolf & Cub sett i lys av Aristoteles og Cixous´ filosofi.
Drawings of combat,
these drawings which, fatally, touch me,
wounded though they are, and therefore
similar to us. Drawings par excellense:
because every drawing (is) combat(s) itself.
Drawing is the emblem of all our hidden,
intestine combats. There we see
the soul´s entrails.
(Cixous Stigmatas .36)
Innhold:
s. 1: Sol og teater
s. 2: Billedspråket
s. 3: Handlingsforløp og karakterer
s. 4: Bakgrunnsbilder fra
Den Flytende Verdenen
s.5: Krydder og størrelse
s.6: Ulven og Ungen som demoner
s.7: Kunsten å drepe
s.8: Ulvens kjærlighet
s.9: Ordbilder
Sphinx; The female sphinx of Greek tradition has its origins in a fairy tale motif. This sphinx was often winged, always female, a demon lurking at the side of the road, challenging travelers to solve her riddle and devouring all those who could not - until Oedipus succeeded in matching wits with her. She thus came to symbolize the riddle of human existence, the existential question that humanity is challenged to answer. (Biedermann 1994, Dictionary of symbolism s.316)
Sol og Teater
Lone Wolf & Cub er en tegneserie for voksne. Jeg vil se om den ligger nært opp til tragedien som kunstform. Jeg har valgt å bruke Aristoteles, som er praktisk anlagt, og Cixous som er inspirerende og poetisk, til å belyse form og innhold.
Er det noe som knytter sammen Helene Cixous, Aristoteles og Lone Wolf & Cub? Kanskje det er solen og teateret. De ni Musene, de Greske gudinnene som hersket over kunst og vitenskap, var underlagt Musagetes, solguden Apollon. Et av dyrene helliget ham var ulven. Tragediens muse het Melpomene. Aristoteles kalte den kvinnelige dikteren Sappho fra Lesbos den tiende muse. Senere er flere kvinnelige diktere kalt det samme, Cixous fortjener etter min mening også denne tittelen. Aristoteles definerte tragediens oppbygning i Poetikk, boken jeg vil bruke til å belyse tegneserien med.
Cixous skrev for Théâtre du Soleil, “solens teater”, i samarbeid med Ariane Mnouchkine. De var inspirert av historien, (hun bygde ett av sine dramaer på den Greske tragdien om Ødipus) og av blant annet Japansk Noh og Bunraku- teater. I boken Stigmata skriver hun et kapittel kalt “Love of the Wolf”.
Lone Wolf & Cub er en Japansk tegneserie med et historisk tilsnitt, og Japan, “Nippon”, er oversatt til “soloppgangens land”. Goseki Kojima, Lone Wolfs tegner, var selvlært og laget i begynnelsen tegninger for kami-shibai (papir-lek) forfattere som brukte manga-formen i fortellende gateteater. (Lone Wolf & Cub, 2000 Vol.3 s.316) Det er ikke mange filosofer som har uttalt seg om tegneserier, men teater og tragedie er en gammel kunstart, og oppbygning og innhold i en tegneserie tror jeg kan ha mye til felles med teater. En gang fikk jeg i oppdrag fra den Norske Opera å lage en tegneserie av Romeo og Julie av Shakespeare. Bortsett fra at jeg måtte komprimere den flotte teksten alt for mye, var det svært lett å oversette skuespillet til en sekvens av bilder med tekst i. Jeg fikk god anledning til å beundre historiens “skjelett”, siden å tegne en serie tar forholdsvis lang tid, med fordypelse i detaljer. Handlingsforløpet i Romeo og Julie er svært tett og elegant, det ene leder til det andre på en logisk måte ut fra historien.
Essayet om “Ulven og Ungen” kommer til å handle mer om strukturen og innholdet enn penselstrøkene og layouten. Naturligvis er bildene viktige, tegneseriens språk er nettopp bilder i sekvens, men bildene vil bli bedømt først og fremst over hvordan de fremhever fortellingen.
Utdrag fra Lone Wolf & Cub 2002 Vol. 17 “Bounty Demons” s.93