Det vridde tårn
Den åttende historien
Det Vridde Tårn
Denne historien foregår mellom "Keiser Overall" og "Sorte Gryter", da Ridderne av Dor oppholdt seg i den gamle byen Azat i Kobberfjellet, som fredløse. Ridderne av Dor var på vei tilbake til Kobberfjellet, bærende på skinnsekker med tørket og røket fisk. De savnet hestene de hadde hatt den gangen de red inn i villmarken.
De måtte bygge seg opp et lager av mat, skulle de overleve vinteren, og de måtte bære mange bører som dette, om de skulle få nok.
"Er det langt igjen?" stønnet Dariel, og tørket svetten av pannen. "Disse heiene ser akkurat likedan ut for meg. Lyng og skrantne busker så langt man ser, og den evinnelige fjellryggen til venstre. Når skal vi få se de skogdekte åsene rundt Kobberfjellet? Jeg begynner å føle meg hjemme der."
Ran, som gikk i spissen, snudde seg mot dem. "La oss ta en kort pause før vi kommer til elva som blir slukt av fjellet. Vi er nesten halvveis, Dariel."
De satte fra seg børene, og slengte seg ned i lyngen. "Vi var heldige med fisket." sa Timian. "Det er mat her for en måned, hvis vi rasjonerer. Vinteren ..." Hun stoppet da hun så Ran springe opp og snu seg mot vest. Ridderne stivnet, og hender søkte etter våpen. Hassel reiste seg, og spurte lavt: "Hva er det?"
Ran kastet et bekymret blikk på ham. "Jeg trodde først det var vind. Men det er mange stemmer. Et kor av ulende røster." "Det er det jeg alltid har sagt." Kom det dystert fra Dariel. "Disse heiene er så uoversiktlige. Man vet ikke hva som kan dukke opp. Hvor er nærmeste utsiktspunkt?" "På toppen av fjellryggen, som er umulig å klatre opp på." svarte Timian. "Vi bør ta sekkene og komme oss vekk herfra. Ha våpnene klare." De fortsatte ferden, men holdt nå tettere sammen.
De nifse lydene vestfra ble snart hørlige for alle. "Store hunder?" Foreslo Timian til Hassel.
"Høres liksom litt mer skingrende ut enn ulve- eller hundehyl. "svarte Hassel. "Ikke at jeg er noen ekspert,altså." "Villmarken har stadig overraskelser å by på." mumlet Gala, den fåmælte, vakre amazonen. Dariel, som var like snakkesalig som Gala var taus, tok straks opp tråden. "Ja, husker dere første gang vi dro ut i ødemarkene. Da ble vi overfalt av en chimeira. Og så var det risen Borr, da vi måtte flykte fra Overall. I Azat måtte vi rydde inngangene for kjemperotter, og jage vekk Elatlen som hadde slått seg ned ved vannet. Hva blir det neste, lurer jeg på?"
"Dem." svarte Ran lakonisk, og pekte mot en liten høyde.
Mot den klare høsthimmelen avtegnet det seg fire raggete skapninger. Hjørnetennene som lyste mot den svarte pelsen i ansiktene, viste at de var rovdyr. Ennå mens de så på, dukket flere opp bakom dem.
Ridderne stod stille et øyeblikk. Ansiktene viste ingen frykt, det ville være en åpen invitasjon til angrep. Så lenge de ukjente beistene ikke visste hvor farlige ridderne var, vant de tid til å legge en plan.
"De er for mange for oss." mumlet Ran.
"Vi må komme oss vekk." sa Hassel. "vi får betale for flukten med maten vår."
"Synd, men livet vårt er mere verd enn fisk." sukket Timian da de tømte fisken ut på bakken og trakk seg tilbake. De fire store raggbeistene nærmet seg i spissen for flokken, de store neseborene utvidet seg da de kom bort til fisken som lå strødd utover.
En av dem glefset til seg av maten, og satte seg ned for å nyte måltidet.
De tre andre fulgte målbevisst etter Ridderne.